(Fritt etter Sarpsborg Arbeiderblad 1950-årene)

SMERTE UTEN SMERTEDet eneste som gjør vondter at det ikke gjør vondt lengerLYST UTEN LYSTDet enestesom gleder meger at det ikke gleder meg lenger(Fredrik Hossmann)

"OGSÅ DET SOM IKKE FINNES - FINNES" Sangtekst fra den eksistensialistiske musikalen "Det er mer mellom himmel og jord enn mange andre steder" som hadde premiere på Chat Noir i 1948 med Karl Kongle og Vigdis Elg i hovedrollene. Musikalen ble ingen suksess, og alle spor av den, manus,  musikk, scenografi, pressemeldinger, skuespillere, musikere og kostymer med mer ble ubønnhørlig fjernet fra jordens overflate. Dette notatet er faktisk den eneste påstanden om at musikalen finnes som har overlevd så langt uten å bli slettet eller at den som har sagt noe om det også har forsvunnet sporløst fra jordens overflate. Om jeg ikke er her i morgen la dette være mine siste ord: "Også det som ikke finnes - finnes."(Fredrik Hossmann)

EDDERKOPPKVINNENDa jeg endelig møtte edderkoppkvinnen mistet jeg alt håret. Hun ville absolutt at vi skulle gå en tur sammen. Håret kan du plukke opp etterpå, hvisket edderkoppkvinnen forførende og spant et nett rundt meg. Jeg ville flykte men det var umulig. Edderkoppkvinnen pakket meg inn lag på lag pâ lag. Jeg prøvde â si noe, men hun bare lo av meg. Jeg ble lukket inne i et mørke som etterhvert omsluttet meg. Alt bråket utenfor erstattet av en stillhet inni meg.En faretruende stillhet som før var helt rund og myk eksploderte til en utsikt full av spisse kanter og skarpe gule brennmaneter. Etterhvert mistet jeg kontakten med meg selv og ble et hårete edderkopp-foster som tålmodig ventet på å fødes ut i lyset, og deretter at noen skulle gi meg litt varme og nærhet.Jeg venter fortsatt(Fredrik Hossmann)

NABOHUSNår du sitter i ditt eget hus og ser nabohuset bombes. Da tenker du kanskje at du ikke helt trygg. At noe også kan skje med huset ditt.DE SAMME BILDERsom en gang var i svart-hvitt nå i farger de samme bilder de samme overgrepIngenting har noensinne forandret seg Alt har alltid vært det samme Nye kropper i gamle klær Gamle kropper i nye uniformer TELLE TIL TIskal vi dø nå Spør barna og når vi teller til tiblir vi levende igjen og husene, bombet som nye

IBLIOTEKNår blir et bibliotek ferdigAldri; bygningen bare et skallBiblioteket en handlinghver gang pa nyttHver gang en bok lånes ut og leveres innBOKENNår den ikke leses går den ut av tidentil den hentes inn igjenVekkes tilbake til livetEn bok lest bærer leserenslik leseren bærer bokenIKKE MERNâr bokens sider er blankeNâr det er flere mellomrom enn ordNår bokens tittel ikke lenger mulig å leseNår forfatteren glemtNår det ikke finnes noen leser lengerNâr ingen lytter stemmene levendeNår ingen savner denNår den ikke skrives fordi noen  trenger denDa er boken ikke mer(Fredrik Hossmann)

STIGNINGHar du noensinne svevet opp bortenfor og hinsides skyeneEnnå puster du i megJeg ler av undertrykt sorgBare fasaden er igjenLyver meg en sannhetHører ikke stillheten i stemmen din når du roper at jeg må gåSer ikke vinduet i din ugjennomtrengelighetDu skyver meg bort Fjerner avstanden nåLyset møteshver for ossi en siste stigning(Fredrik Hossmann)

BARNET FØDER MORENroen etterpå da barnet var født øyeblikket jeg som mann ble min egen mor ANDRE FOLKS BARNbarna dine er så bra, sa hunsom andre folks barn kan bli (Fredrik Hossmann)

OVERGANGKlar til â gå over. Klar til â overgå.i håp om å passere meg selvskyver jeg meg videre (Fredrik Hossmann)

DRÅPENE DRÅPERDråpene har badet i havetog svømt mellom bølger blåSnart skal dråpene hjemmen først skal de sole seg littså skal de tørke seg tørreog kle seg i vanntette klærDa skal dråpene dråpe seg hjemtil sin sky eller sin egne lille pyttDer skal dråpene spise sin mat svelge den ned med en slurk vannTilslutt skal dråpene legge seg i sin sengog gi hverandre en skikkelig våt kosJa det skal de, dråpene når de endelig har dråpet seg hjem(Fredrik Hossmann)

REISEN MOT NATTENS ENDEsøvnen legger seg som en hinne omkring meg kroppen sover mens tankene våker en omvei gikk jegfor å komme til deg det hvite mitt eneste våpen i kampenmot søvnen suger våkenheten ut av meg og erstatter den med et søvnbehov av en annen verden nei nei nei roper jeg når jeg ser dine handlinger nei nei nei ikke forlat meg vergeløs er jegmed meg kan du gjøre hva du vil reisen mot nattens ende begynner hver gang på nytt tårene samler seg til et folkemøte i mine øyne renner ned mine kinn tørkes bort og gravlegges i et papirom det umulige ber jeg degbare det umulige verdt å be om(Fredrik Hossmann)

AKKURAT SOMJeg vet ikke hva eller hvorformen jeg vender alltid tilbakeog hver gang jeg ser meg selver jeg blitt en annenAkkurat som et av disse bildenejeg kan betrakte lenge i undring like mye for hva det er som hva det ikke erAkkurat som et av disse diktenejeg kan lese og lete ilike mye for hva det siersom hva det skjulerAkkurat som et av disse øyeblikkenejeg kan leve i utenfor tidenlike mye for det som skjeddesom for alt som aldri bleJeg vet ikke hva eller hvorformen jeg vender alltid tilbakeog hver gang jeg ser meg selver jeg blitt en annenEn annen meg som jeg ennå en gang skal bli kjent medlike mye for den jeg ersom for alt jeg ennå ikke er blittSom jeg ennå ikke vet om jeg liker eller ikkemen som alltid får meg til å tenke noe jeg ikke tenkt førAkkurat som et av disse bildenejeg kan betrakte lenge i undring like mye for hva det er som hva det ikke erAkkurat som et av disse diktenejeg kan lese og lete ilike mye for hva det siersom hva det skjulerAkkurat som et av disse øyeblikkenejeg kan leve i utenfor tidenlike mye for det som skjeddesom for alt som aldri skal bli(Fredrik Hossmann)

OMRINGETMitt siste dikter ditt førsteMin tro begynnerder din slutterMin tvilslutterder din begynnerDin gravmin vuggeDine sekunderminevighetMin straffdinbelønningDin mormin datterDin sønnminfarDine løftermittsvikMin stillhetdinsangDine siste ordmine første(Fredrik Hossmann)

PÅ ET TRE I SKOGENvar det festet et arkPå arket sto det skrevetHvem er lei seg?Hvem er glad?På arket også to bilderPå det ene bildet - en trist jentePå det andre bildet - to smilende jenterUrørlig ble jeg stående foran teksten og bildeneDa jeg endelig slapp taket og gikk videre tenkte jegHva om det hadde vært en smilende jenteog to triste jenter isteden?Hadde jeg blitt stående like lenge?Hjemme igjen sirklet tanken omkring treet i skogenarket som var festetbildene og tekstenHvem er lei seg? Hvem er glad?For tilslutt å stoppe ved den som hadde festetdette bildet til et tre i skogenHva hadde han eller hun tenktnår han eller hun hengte opp bildetVar hen lei seg?Var hen glad?Så kom tankene på de som så bildetslik som jeg gjorde på min tur i skogenVar de lei seg? Var de glade?Det vet jeg ingenting ommen jeg vet at et sted i skogener det festet et ark til et tremed spørsmåleneHvem er lei seg?Hvem er glad?Kanskje akkurat nå er det noen andre som også undrer seg over akkurat det(Fredrik Hossmann)

VIHer er jeg de andreHer er de andre megHer er deviHer er vide(Fredrik Hossmann)

AV DEG ER JEG KOMMETNede ved Havet pâ en steinete strand Det er kaldt og jeg har bestemt meg Av deg er jeg kommet til deg skal jeg bli tilbake til deg hvor det finnes verken før eller etter Hvor begynnelse og slutt ikke er å se Dit hvor tid ikke finnes hvor all ting bare er nå kommer jeg Vader uti deg Lar meg synke ned synke ned i deg Av deg er jeg kommettil deg skal jeg bli(Fredrik Hossmann)

En variasjon over et dikt av Isabelle Chesneau